Chris har den mykeste og jevneste kjørestilen i teamet. Selv om han har den meste effektsvake sykkelen i 600 feltet veier han opp med driv. I svinger er han vanskelig å holde følge med (så lenge han ikke ligger i grusen).

Han er en svært enkel og rolig sjel fra Nøtterøy med et slektstre som er langt mer komplisert enn han. Hvis du møter han på banen er du neppe langt fra feltsenga og tilhengeren hans, da kommer gjerne påstanden “Dette er mitt hjem” som er synonymt med at han har det veldig bra. Gjennom hans tid i teamet har det forekommet ca null klager. Mangler du eksosfeste eller noe annet som ikke er å oppdrive på bana, finner han frem skrustikka fra veska (eller hvor nå han har den) si og serverer noe fungerende innen kort tid. Og det fungerer uansett frem til neste kræsj. Etter dette kan den prosessen gjentas.

Ei heller Chris har en bakgrunn som skulle tilsi at han endte opp med RR. Noen er vel kanskje litt overrasket, men det var lett å overtale han for å ta en svipptur opp til ACR og ta lisens. Dermed ble ACR hans hjemmebane og åsted for første motorhavari. Men som alt annet, var det bare en ny motor som skulle til så var han i gang igjen.

Ber du Chris om å kjøre en tid, kjører han denne tiden 10 runder på rad med tilnærmet null avvik. Sier han at han bare skal ut å cruise noen runder er dette en garanti på at han kommer tilbake med pers…eller på tralla. Han er en som virkelig stråler av motorglede. Konkuranssevilje derimot, virker han ganske blotta for. Likevel virker det ikke sånn etter løp.

Chris er barndomskompis med Eddie og disse to utgjør en morsom duo i teamet. Eddie soser og roter, Chris kjefter og korrigerer (ikke klager). Når du hører disse to i gang så vet du at det er sommer og at du er på bana.